Elisabeth Åsbrink er en prisbelønnet svensk forfatter og journalist. Hun har tidligere skrevet Og i Wienerwalden står treerne kvar, 1947, og Orden som formade Sverige. Alle gir de innsiktsfulle perspektiver på vår fortid og vår nåtid.

Nina Grünfeld er forsker, filmskaper og forfatter og har skrevet fortellingen om sin farmor Frida, Min ukjente farmors krig.

Monica Bjermeland er tidligere blant annet program- og kommunikasjonsansvarlig på HL-sentret, nå senior kommunikasjonsrådgiver ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo og kom i 2019 med den kritikerroste 63 måtar å elske deg på.

Familiehistorien, fordommer, skam og Holocaust er en stendig gjenganger i virket til både Grünfeld og Åsbrink. Den senere har forklart dette som at: Vi står rygg mot rygg min far och jag. Han ser framåt och vill glömma det förgångna, medan jag ägnar mitt liv åt att minnas hans förflutna. Hvorfor er det slik? Er det et bevisst valg i forfatterskapet eller bare noe som skjer?

Åsbrink, Grünfeld och Bjermeland har alle skrevet fortellinger tett opp til egen familiehistorie. Helt sentralt i Åsbrinks och Grünfelds fortellinger står Holocaust og jødenes europeiske historie, men også tabuer, skam, redsel og familiebånd.

Familiehistorien, fordommer og Holocaust er en gjenganger i fortellingene til både Grünfeld og Åsbrink. Sistnevnte forklarer det noe slik: Vi står rygg mot rygg min far och jag. Han ser framåt och vill glömma det förgångna, medan jag ägnar mitt liv åt att minnas hans förflutna. Hvorfor er det slik? Er det et bevisst valg i forfatterskapet eller bare noe som skjer?

Våre menneskelige styrker og svakheter står sentralt i disse forfatterskapene, der nåtidens forfatterinne trer frem i fortellingen. Hvordan er det å skrive om nære og såre familierelasjoner? Hvordan ser ansvar ut i en slik skriverprosess? Hvordan ser prosessen bak valget av sjanger ut? Og, hvem sin er en historie egentlig å fortelle?